Eg har møtt folk i det siste, det er ikkje så uvanleg. Nokon eg kjenner godt, andre eg knapt har møtt før. Vi har snakka djupt og mindre djupt. Vi har skratta, sukka, venta, ete kake, gjort noko saman. Det som fengslar meg er historiene, alle liva som blir levd, hendigane vi deler. Og det vi ikkje deler, men som ligg under.
Skuffelsane. Gledene. Draumane. Oppturar. Nedturar. Kvardagen. Festdagane. Plana som gjekk i vasken, suksesshistoria om då alt fall på plass. Det hemmelege vi brenn etter å dele, eller som brenn inni oss og som ikkje kan kome ut... Den artige dagen i den vanlege tralten, som gjorde at noko snudde - eller fall saman. Dei historiene eg vil dele, men er usikker på om nokon orkar høyre. Bekymringa som veks seg stor inni hodet, men som minkar med å bli sett ord på. Alle historiene som folk har, som kjem fram i små glimt i ein samtale, som gjer at eg av og til får lyst å sette alt anna på vent og berre høyre på.
Men så er det også livet, at vi ikkje kan det. Vi har planer, jobb, ei vaskemaskin som skal startast, ein telefon som ringer. Og kanskje klarer eg ikkje høyre, eller du kan ikkje fortelje.
Det er rett og slett livet!
Eg må berre dele dette diktet. Trur eg har delt det før, men dei seier mykje sant om livet!
Hvem har sagt at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt på lykkehjulet
i hjertet våres og
hver kveld stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?
Hvem sa at livet vårt skulle være lett
å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantete ballonger
som føk på plass
av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?
Det var piller for alt
nerver, vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare
at fjellovergangene aldri snødde til
og at nettopp vi skulle slippe
å sitte fast i tunnellen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi det fra?
Kolbein Falkeid
Ha ei god veke!
Og ein dag vil eg sette meg ned saman med deg, høyre litt om livet ditt og dele litt frå mitt liv.
Jeg har introdusert ordet "lavterkskel" for meg selv. Gjøre det mindre farlig å møtes en halv time, og være fornøyd med det, at ikke alt må være stort, flott og vare i dagesvis. Terskelen for å få til ting da blir så høy. En kaffe i sola, 15 minutter, fortell meg om hva som skjedde i går, senk skuldrene og nyt livet. Det har blitt mitt mantra. Du verden så deilig livet ble! Ha en nydelig dag!
SvarSlettLavterskel kan gi høykvalitetstid! Lavterskel kan gi full tilstedeværelse! Jeg skal ta med meg det uttrykket!
SlettHer jobbes det også med det å være raus mot seg selv og være fornøyd med dagen og de små ting, livet sånn som det faller seg.. ikke alltid jage etter mer. Jeg jobber med nyttårsforsettene mine- om å gi litt f.. og heller ta en kaffe med noen enn å stå med husvask. Jeg kjenner jeg blir rikere og rikere:) (jobber med førtiåra vet du:)
SvarSlett