Vi har bryllupsdag snart og i slutten av har ingeniørstudenten fødselsdag. I tillegg har eg ei, sikkert håplaus, forventning om rolegare dagar! Optimistar skal ha eit betre liv, har eg høyrt!
September var travel med operasjon, å komme igang etter operasjon (eg kjem aldri til å innrømme det, men det har kosta meir krefter enn eg trudde å komme igang igjen), alle helger har hatt program og eg har denne jobben der eg enno er ny og usikker.
Eg drøymer om betre tid til å lage skikkeleg middag, handle slik at det ikkje er tomt i kjøleskapet, å ta unna klesvasken etter kvart, overskot til å trene og naturlegvis pågangsmot til å lære det siste på jobb.
Til no har oktober vore bra! På jobb har eg kome litt meir inn i sangersekvensering, eg forstår meir av filsystemet og eg brukar ikkje lenger nesten 50 % lengre tid på å gå til jobb enn før operasjonen. Eg kjenner fleire av kollegaene, men namn kan eg jobbe litt med enno... Heime har vi hatt middag fleire dagar på rad, og kleda eg vaska i september har snart funne vegen tilbake til plassane sine, det står pr dags dato berre to plastbakker med klær i stova og eit stativ som kunne vore tømt... koret øver til konsert i slutten av oktober, og det kan vere at eg klarer lære meg sangane i tide, men det er hjernetrim og konsentrasjonskrevande på ein heilt annan måte enn resten av det eg driv med. Ikkje tek det nattesøvnen min heller.
 |
| Å trakke i ein islagt dam... |
 |
| Langt der nede er byen og fjorden |
 |
| Lange skuggar i oktobersol |
Og idag har eg vore i skogen! Det var sol! Kroppen likte motbakkar, eg fann litt tyttebær og eg fekk kjenne på hausten på sitt beste!
Kroppen min elsker også motbakker. Knærne hater nedoverbakker. Jeg begynner å merke alderen?
SvarSlettAlder er berre eit tal! (men eg kjenner det med knea når det er bratt nedover...)
Slett