fredag 19. desember 2014

Å sakne nokon

Idag er det eitt år sidan ei god venninne døydde. Eg har blitt vant til at ho ikkje er her, og eg er ikkje vant til det! Eg kan lese ei bok, og tenkje at den må eg tipse Hanne Kari om, eg ser noko komisk, og tenkjer at det kan eg send ei melding til henne om. Då slår saknet innover meg likevel, for ho er ikkje her. Eg har ikkje vent meg til det likevel.
Eg saknar henne, men er glad eg fekk bli kjent med henne!

Dette diktet delte eg i fjor, det er aktuelt no også.

Jeg finner nok fram

Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype
De var skogskarer og fjellvante
Jeg finner nok fram

Kolbein Falkeid


Ha ei fin førjulshelg! Med eller utan sakn.



2 kommentarer:

  1. Et dikt til ettertanke! Ord fra deg som minner oss om noen vi også har mistet og som vi hadde kjær.. det er fint vi kan kjenne på dette savnet innimellom.
    Du verden som du har fått gjort masse til jul! Så flink du har vært! :)
    Her har juledagene flydd og jeg har også holdt på litt, gjort alt utenom å vaske! Det må bli siste innspurten i helga- julepynte resten og vaske over gulvene. Kos deg de siste dagene av adventstiden:)

    SvarSlett
  2. Det diktet er like font hver gang jeg leser det.

    Og savnet etter de som ikke lenger er med oss men som vi snakker med og om, tenker på og så gjerne skulle ringt til, det er alltid med. Noen ganger sterkt, andre ganger svakere. Men de er med, de er ikke glemt.

    SvarSlett