torsdag 19. desember 2013

Det blir stille når nokon går ut av tida

Idag kom meldinga eg har vist ville komme, men håpa ikkje skulle komme riktig enno.
Ei kjær venninne er død.

Det er vondt, trist, tomt og heilt uverkeleg.
Eit dikt har ligge og venta på denne dagen, i håp om at den var lenge til…

Jeg finner nok fram

Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype
De var skogskarer og fjellvante
Jeg finner nok fram

Kolbein Falkeid


Det blir stille utan henne, det er ei for lite i flokken min, ei som manglar. Ei eg har kunne diskutere livet med, delt bøker med, gått på kafe med og utveksla mengder med sms´ar med. Latter og alvor! Eg har visst det ville bli slik ein dag, men eg var ikke førebudd lell...

Kvil i fred, kjære Hanne Kari!

6 kommentarer:

  1. Stor klem! Vakkert dikt og såre ord.

    SvarSlett
  2. Huff så trist.....Det gjør helt vondt inni hjertet mitt på dine vegne. Nydelig dikt til en vond tid. Klem

    SvarSlett
  3. Takk for gode ord! Det er dagar med unntakstilstand akkurat no, sårt og rart. Men er lell heldig som har fått være nær!

    SvarSlett
  4. Kan en noensinne være ordentlig klar? Vil en ikke alltid få et sjokk når det skjer?
    Jeg tror det, tiden stopper opp. Alt annet stopper opp samtidig.

    Kondolerer!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! Man er aldri klar, man håper alltid på en annen utgang! Livet tar en pause når slikt skjer!

      Slett
  5. Vakre ord og et rørende innlegg - kondolerer<3

    SvarSlett