torsdag 23. mars 2017

Ein slik ettermiddag

Ein slik ettermiddag, som inneheld ro og familietid og tid til prat og kos. Etter middag fann eg ei kjekspakke som var gjemt bakerst i skapet, junior kokte seg ei kanne kaffe, eg brygga ei kanne te, mannen fann eit glas mjølk. Vi sette oss i sofaen, prata litt, nokon sov litt, vi las nytt på nettet, snakka om dagen, om planene for helga. Ingen velta kaffekoppar eller sneik seg til meir kjeks enn andre, slik at katastrofen var eit faktum(akkurat det har vel med å gjere at berre den eine juniore er heime, kanskje?) Eg kunne lese avisa utan at nokon hoppa på den, eller kasta ei bok etter meg for at eg skulle lese. Vi åt ikkje opp alle kjeksane ein gong!

Ein slik ettermiddag som var som ein utopi og noko som verka som uverkeleg for 17-18 år sidan. Den gongen golvet flaut av legoklossar, som ein trakka skeivt på når ein måtte springe fort for å hente sin klut for å tørke opp mjølk frå det velta mjølkeglaset med. Den gongen ein junior berre ville ha kjeksen den andre junioren hadde tatt, og bytting var uaktuelt - for begge. Då barnetv var redninga for mor, som ein liten time-out. Den gongen barnetv var kl 18 og berre då, det var viktig å få det med seg! Når det virka som ei eve til kl sju, kveldsmat og legging. Det å bygge legotårn var rutine, å prate med dukker og bamsar var ein vanleg ting å gjere. Megling og avledningsmanøvrar ei rutienøving! Då kunne eg ikkje ha duk på bordet, no kan koppane godt stå til neste ettermiddag utan at nokon prøver å knuse dei. Den gongen vart kvelden avslutta med ein runde med langkosten for å samle saman leikene når ungane var i seng. Då det vart stille kl halv åtte, ikkje som no, når eg sender melding til ungdommen når eg legg meg og lurer på når dei kjem heim...

Ein slik ettermiddag eg ikkje trudde fanst for 17-18 år sidan er no vanen. Så rart! No kan eg ikkje forstå korleis eg klarte det då, då ville eg syntest 2017-utgåva var litt satt og kjedeleg!
Kvar fase sin sjarm!

Ein slik ettermiddag har vi hatt, og den sette igang litt mimring.

5 kommentarer:

  1. Ja, er det ikke merkelig? Jeg syntes livet var helt toppers da (helt seriøst, faktisk!), og så synes jeg det er helt toppers nå! :-D

    SvarSlett
  2. merkelig nok forandres verden rundt oss, og vi er akkurat de samme. nei, da, livet går i faser som du så.fint beskriver

    SvarSlett
  3. merkelig nok forandres verden rundt oss, og vi er akkurat de samme. nei, da, livet går i faser som du så.fint beskriver

    SvarSlett
  4. Så sann denne posten var! :) Her er det fortsatt større sjanse for at noen velter melkeglasset og trekker ned alt på bordet, drar legoklosser utover, klatrer på noe som kan velte, finner ut at det går an å få opp skapet der melet står osv osv.

    SvarSlett
  5. Tenk at man overlevde småbarnstiden... snart skal jeg si "tenk at jeg overlevde tenårene" også? Så flott at vi evner til å henge med, tenker jeg.

    SvarSlett