torsdag 7. september 2017

Kvardagen etterpå

I snart 21 år har eg vore mamma. Det har vore så mange fine stunder, og nokre ganske slitsomme. 
Eg tenkjer av og til på den dama eg møtte i butikken då minstemann var nokre få månader og storebroren ca 2 år. Vi skulle handle mat, ein ville gå sin eigen veg, den minste ville ha mat, helst for 5 minutt sidan, mor var svett. Så seier dama: «ta vare på denne tida, og nyt den, den går så fort!» Det kjentes ikkje slik ut! Og eg lengtar ikkje tilbake, men at tida har gått fort er heilt sikkert!

Dei siste to åra har berre ein budd heime, det har vore ei slags nedtrapping. Men ei natt eg ikkje fekk sove, oppdaga eg at eg låg og venta på at nokon skulle låse opp døra så stille som råd, på veg inn litt seint på natt. Så kom eg på at det skjer ikkje no. Dei har flytta!

Det er ikkje veldig lenge sidan ungane forlot redet, berre eit par veker. Og eldstemann bur i byen og stikk innom i ny og ne, når han manglar slips eller har gløymt finskoa sine, men han har klart og tydeleg flytta ut og lever sitt eige liv. Han på folkehøgskule reknar eg med vil vere vanskeleg å halde tett kontakt med dette året! 
Men er det noko som er endra? Slik i tillegg til at det er stillare her? Det lurte forresten yngstemann på også, då han ringte, etter at vi hadde etterlyst livsteikn frå han; "er det stille og rart, eller er det litt som før, berre at vi ikkje kjem heim midt på natta?"

Famnen full! 

Eg saknar ikkje å vente på at nokon skal kome heim, seint på natt, låse opp og snike seg stille inn i huset. Særleg når dei kjem mykje seinare enn eg trudde... Sure sokkar og handkle som har "overvintra" i ein eller annan ryggsekk saknar eg heller ikkje.

Det eg kan sakne er at nokon kjem heim til middag med nytt å fortelje og liv i huset. Å bli presentert for ny musikk, i ein eller annan sjanger eg aldri har høyrt om før ein gong. Å bli invitert med til å sjå ein film, spele eit spel eller finne svaret på ei gåte (som kan gjelde alt frå forsikring av instrument til telefonnummeret til legevakta, det er ikkje snakk om så veldig til quiz altså, mest ting som er akutt der og då) 

Det som kan målast av endring, er for eksempel nedgang i skitne klær. Eg treng snart ikkje vaske klær lenger! Og eg har fått rapport om at vaskekurset eg hadde før flytting, virkar. Det tydar på intelligente, unge menn som slektar på mor si :) hehe! Middagsrestane forsvinn ikkje i same grad som før, kvitosten kan nesten bli tørr og ingen av oss et visst sognemorr eller kokt skinke. Brødet rekk å bli langhåra og juicen litt sur i kjøleskapet. Eg må altså venne meg på å lage mindre middag og kjøpe brød sjeldnare. Når dei kjem heim på besøk, kjem vi truleg til å gå tom for mat! Heldigvis bur vi nært butikk. 

Det er færre å spørje om  praktisk hjelp, som å løfte tunge kasser, skifte dekk på bilen eller slå plena. Færre som kan springe på butikken og kjøpe frukt og lasagneplater medan eg kokar kvit saus, færre til å fylle drivstoff på bilen eller støvsuge trappene. Eg må vel gjere det sjøl, eller sette mannen i sving(trur han merkar denne endringa godt).

Eksempel på ting ein må gjere sjøl når ungane har flytta.
Ja, det er ein skru midt i der...

Det er nok kvardagane med liv i heimen som er den største endringa...det er mindre liv med to som gjerne søv middag... 

Men eg venner meg på det. Sakte, men sikkert. På ein måte har eg jobba fram til denne dagen, meir eller mindre bevist. Eg har jo visst dagen skulle komme. Men den har vore så langt fram. Det har vore dagar der eg har sett fram til det, dagar med legoklossar over alt, krangling, høg musikk og middag som ikkje fall i smak. Grønsaker med feil farge, smak eller lukt. Då har eg tenkt at det går over, men det er lenge til. Eg har kanskje tenkt at det blir stille også, og at det ville bli godt. Men det var så mykje anna vi skulle først. 
Først skulle vi jo lære dei å ete og sove, så skulle dei lære å prate og gå, og etterpå vere stille og sitte i ro. Dei skulle i barnehagen, lære å vente på tur, spele spel, sykle og vere med på fjelltur, med og uten meis og pulk. Skulen skulle komme, ny skule og så endå ein. Men det var enno lenge til dei skulle ut og fram åleine, tenkte eg. Dei skulle jo lære å lage mat og smøre matpakker, velge rett klær etter været. Oppleve å klare sjøl, og av og til måtte be om hjelp. For enno trong dei mamman sin, til å svare på ting. Finne plaster og to like sokkar, sy i ein knapp. Dei skulle finne vener, og oppdage at ikkje alle er like, og korleis ein lever med det. Dei skulle vere ein del av kjernefamilien og storfamilien, nabolaget og samfunnet. Spele musikk, finne sin musikk og sitt instrument. Finne seg sjøl, meir og mer(det er ikkje så fort gjort. Av og til leitar eg fortsatt, etter meg sjøl altså) Dei skulle kjørast og hentast, lære å gi beskjed og halde avtalar. Men enno hadde dei base her, hos oss. Eg hadde eit ord med i laget, mine reglar gjaldt, likte eg iallfall å tru. Dei frigjorde seg meir og meir, tøydde strikken og grensene, tok ein diskusjon eller to, men enno budde dei her, under vårt tak. 

Innhaldet i kjøleskapet er veldig likt frå dag til dag!

Når #morstutogkjør ikkje har oppdrag lenger... då vart det strikking

No har dei flytta, begge to! Eg trur det vil gå bra med dei. Eg trur dei klarer seg, kanskje har eg gløymt å lære dei alt dei treng, men alle bør oppleve å farge kvite handkler rosa eller krympe ein ullgenser eller to. Då sorterer ein vasken betre seinare! Eller at å snu seg vekk medan ein varmar mjølk eller steiker pannekaker ikkje er så lurt. "Learing by doing" har mykje for seg. Og eg er jo her, klar for spørsmål om gjærdeig og koketid, klesvask og middagstips. Ein prat om kjærleikssorg eller eksamensnervar, husleige eller busskort. 


Om ikkje så lenge må eg oppdatere introen om meg på bloggen, for då er eg ikkje tenåringsmor lenger. Eg må finne nye ting å gjere, for no har eg tid. Vi seglar, eg les masse bøker, går meir tur, men eg har tid til overs. Kanskje blir det korsang? Eller meir fast trening. Kven veit? Tida vil vise! Enno må eg venne eg til å ha eit snev av "empty nest syndrom" (tomt rede-syndrom) og så får eg fylle reiret med andre ting!

Og eg gler meg på besøk! Eg skal stille med gode senger, nykokt kaffe, nybakt brød og heimelaga syltetøy! Ønskemiddag og god tid! 

2 kommentarer:

  1. Jeg tror du kommer til å nyte dagene dine. De blir annerledes. Annerledes er ikke nødvendigvis til det verre. Klem!

    SvarSlett
  2. Som Anja sier: det blir annerledes, men ikke verre. :-) Det var fryktelig rart da to forsvant i løpet av like mange dager for fire år siden, men den nye hverdagen ble like fin.

    Nå som 20-åringen har flytta hjem for ett år, så har livet blitt annerledes på nytt igjen, denne gangen også ble den nye hverdagen fin. Sist søstrene bodde sammen var de 12 og 16. Nå er de 16 og 20 og har glede av hverandre på en helt annen måte, og det er fint å observere.

    Om ett år er vi nok bare tre igjen og to år etter det er nok vi der dere er nå. Tror det også skal bli helt fint!

    Og så er det veldig koselig å få besøk av dem og de som de etter hvert tar med seg hjem :-)

    SvarSlett